Jeg startet opp med hunder da jeg flyttet til Alta fra Troms på slutten av 80-tallet. Det var da kun huskier som gjaldt siden jeg var svært fascinert av disse hardbarkede trekkhundene. Det å kunne stå bak hunder som fraktet deg til fiskevann og steder å jakte på som var utenfor hovedtrafikken, eller bare stå bak hundespannet under nordlyset var i seg selv en tilfredstillende opplevelse. Etter hvert ble behovet for å røre mer på meg sterkere, og savnet etter skiturene ble mer påtrengende gikk jeg ned i antall hunder. Etter hvert ble jeg til vi, og vi flyttet en del rundt i landet noe som gjorde at jeg ikke kunne ha mer enn 2-4 huskier i en lang periode. I Alta jeg kjent med noen kompiser som hadde fuglehunder, og det var særlig to av disse som smittet meg gradvis med fuglehundgalskapen. Den ene av disse to ordnet det slik at jeg fikk kjøpe en engelsksetterhvalp av Idar Langmyr i Lakselv og hvalpen Tinka kom da i vårt hus.
I tillegg til henne hadde jeg da to polarhunder; ei tispe med mye grønnlandshundblod i seg og en stor hannhund som jeg fortsatt har. Tinka ble fort adoptert av huskytispa og bodde sammen med polarhundene i hundegården fra hun kom til Svaneveien 3 md gammel. Tragisk nok døde huskytispa i 2009 etter å ha fått i seg noe som hun ikke tålte. Dette var ei tispe jeg var svært glad i, en svært god lederhund som gikk over i historien alt for tidlig. Heldigvis så har engelsksetteren utviklet seg til å bli en stødig trekkhund og trekker like godt som en husky på turene våre, iallefall over strekk på 8-12 timer over 3 dager. Lengre har jeg ikke prøvd henne. Problemet er bare det at hun liker bedre fart enn gammelbikkja. Styret gjør hun ikke bra når det lukter ryper til høyre eller venstre for henne. Da er det kun den ene jaktcella i knotten hennes som vil dra henne til rypebiotopene og kilden av lukta. Når jeg er i slikt tereng er det oftest huskien Balto som går foran og styrer for å unngå irritasjon.
Etter å ha jaktet og trent med Tinka ei stund nå så begynner tanken og lysten å melde seg om en ny engelsksetter.
Balto, busa og tinka trekker sleden som veier over 150 kg med meg på både opp og ned sørfjellet. Over sletter satte også ungene seg på sleden. Ingen forskell på trekkkraften mellom husky og setter'n.